Dette skulle egentlig bli en billedlig årskavalkade, eventuelt en milelang årets-liste, men jeg gjorde ikke en dritt i ‘09, ikke spredt utover året hvertfall, derfor ingen årskavalkade – men en liten miniting:

Husker ingenting av første halvår. (Sjekket bloggen og husket litt allikevel):
Først ble jeg gulhåret og brukte opp alt som heter studielån på dritt fra eBay. Jeg var visst også på kino, en høydare i mitt asosiale liv, men det erindrer jeg fint lite av. Den ubehøvlede shoppingen fortsatte utover våren og jeg så Twilight og fant således noe nytt å hate. Jeg hatet også NTNU. Eksamenstiden kom, jeg sluttet i Dusken og det ble sommer. “Sommer”. Stortingsvalget nærmet seg med stormskritt og det var ikke vanskelig å skjønne hvem jeg ikke sympatiserte med, og personangrep ble en yndet hobby. Og jeg hatet blogg.no. Og jeg hatet Ida Wulff. Og jeg hatet Christian Ingebrigtsen. Deretter dro jeg til Tyrkia og ble brun, så opplevde jeg N*E*R*D på fjerde forsøk før jeg atter vendte afroen sørover og ble nesten like brun da óg. Jeg hatet Norge som var kald og våt. Så stemte jeg i Stortingsvalget og chantet “fire nye år” til krampa tok meg og gloatet som en helt til de stygge frepper-”vennene” mine. I inngangen til siste kvartal innså jeg en del realiteter og ble singel. Så kom eksamenstiden og tok meg og gjorde meg full av angst nok en gang, men det gikk seg til. Innimellom eksamener ble det en Oslotur hvor jeg endelig fikk sikle face to face på min ti-elleve-tolv år gamle kjærlighet, som begynner å bli tynn i håret. Det var vel egentlig alt.

——

Jah. Tilbake til hverdagen. Tilbake til enda mer chill, for min del! Flytter om fire små dager, tre minutter bort i nabolaget, i andre etasje med en bamsemums ved navn Tonje. Hurra! Nå gjenstår det bare å finne nok flyttekasser… Ugh, tiltak. Jaja, det blir vel en råd med det óg, når jeg først får ræva i gir.

Nyttårsaften gikk slik den alltid gjør for min del: uoriginale servicetilbud, flaue dansetrinn med (u)passende sangstrofer, pupper på avveie, en plutselig disappearance og en god mengde alkohol gjennom hele affæren. Forbausende nok ble det ingen overflaue skriverier på veven da jeg kom hjem, derimot en del questionable behavior, slik seg hør og bør når man er meg. 2010 startet slik hele 2009 var, for å si det sånn, og dermed har jeg satt standarden! Året kommer til å bli… snedig.

DSC00528

Ekstra-forsett: Jeg skal begynne å ta sol på jevnlig basis. Eller slutte å vaske hendene. Eller skrubbe underarmene som et helvete flere ganger om dagen. Hvite hender og brune armer er liksom ikke noe man bør hige etter.

I dag har jeg vært på medarbeidersamtale i et ganske bråkete miljø (les: Samfundet/TEIP-festivalen), men det gikk da greit allikevel. Jeg fikk vel egentlig også bekreftet at oversetterdelen av Dusken blir utvidet til høsten, noe som selvsagt er en opptur. Oversettergründer Maria liksom :D

Snart skal jeg på kino med Amandip, vi skal se He’s Just Not that Into You, eller hva den nå heter. Jeg tror ihvertfall det var den vi skulle se. Ett fett egentlig, kino er kino ;)

Ikke glem konkurransen! Den avsluttes i morgen!

Det at jeg er distré er ikke akkurat noe nytt. Det er liksom meg, det: Maria, hu som er så jævla distré! Sånn i hverdagen er det vel egentlig ikke noe problem, jeg har da nok selvironi til å kunne le av mine absurditeter. Men når jeg sitter i på bloggen å skryter av meg selv som klarte å levere en oppgave leeeenge før fristen, for så å ikke få den godkjent…!!!!!!

Jeg er vant til å være god i ting, spesielt engelsk. Det er det jeg kan, liksom. Det eneste, for den saks skyld. Så når man da får tilbakemelding på at jeg må levere på nytt… Herre faen, sier jeg bare. Det ble et skikkelig nederlag; jeg ville slutte på NTNU og heller begynne på radiografi eller hva som helst annet, bare ikke “jævla NTNU med den jævla engelsken”. Jeg kom fort over mitt hat for NTNU, og forrige torsdag avtalte jeg en supervision (hva heter det på norsk?) med hun som hadde rettet den forferdelige oppgaven min.

I helgen startet jeg på innleveringen i det forjævlige faget ENG1101, bedre kjent som EXFAC0003 på engelsk. Jada, her får vi lingvistikk, fonetikk og resten av dritten på løpende bånd. When pronouncing <jog> with an RP accent, it sounds like [dʒɒɡ]… Fuck me… Uansett. Når jeg drev med oppgaven stod det noe om at en del av oppgaven skulle være på rundt 200 ord. Da lyste det en 60 watts sparepære over hodet mitt!

BILDEPAUSE!!!

n558876328_1120583_8213

Her får jeg lua på hodet :)
Peter Griffin, meg og min kjære fadder Stine under russedåpen ifjor.

Hvem faen tror du hadde klart å lese av feil tall på Microsoft Office 2003s versjon av Word, da? Joda, det var meg det. På den oppgaven jeg dreit meg ut på skulle jeg skrive 5-800 ord på den ene delen. Jeg skrev 5-800 tegn. At jeg er så distré at jeg klarer å glemme hvor langt et skriv på 500+ ord skal se ut, for så å ikke stusse nevneverdig over min 170 ord lange tekst, det skal faen ikke gå an!

Jeg skylder på Acer og Microsoft. På min Acer laptop fulgte det med en 60-dagers trialversjon av Office 07 (som jeg elsker). Når jeg da kunne aktivere den ordentlige versjonen etterpå, så fantes ikke den siden på Microsofts sider lenger (Tusen takk, Bill Gates!), og jeg måtte ta til takke med den nå steinaldrende Office2003. På 07-utgaven trenger man bare å markere teksten, så ser man automatisk hvor mange ord man har skrevet, mens på traurige 03 må man markere, gå til verktøy og masse drit. Da får man opp haugevis med tall (les: 3 forskjellige nummere), hvor jeg da valgte å lese av resultatet på “tegn med mellomrom” istedet for det FØRSTE nummeret i rekken, hvor det klart og tydelig stod ANTALL ORD, noe jeg ikke hadde fått med meg.

Det hele resulterte i at jeg i dag (igår) var på Dragvoll for første gang siden 13. januar, hvorpå jeg røsket med meg en Dusk med Tutu på, og hadde ett 3 minutter langt supervisionmøte med ei hyggelig dame som likte det jeg hadde skrevet, og som fant det like lol som meg at jeg hadde valgt antall tegn istedet for antall ord.

Det er rart å snakke engelsk med noen man vet er norsk. Det lo vi også litt av.

I de siste 5-6 dagene har jeg sett sesong 1 og alle hittil publiserte episoder fra sesong 2 (17 eps.) av Gossip Girl. Jeg gir meg ende over. Bitching, scheming, socialites, social climbing, lofts, New York, big money, new money, Ivy League… I love it. Hadde serien reklamert seg mer som akkurat dét hadde jeg kanskje brydd meg mer den gangen første episode gikk på TV Norge, istedet for å slå av midt i episoden fordi Serena van der Woodsens tilbakekomst brydde meg midt i rævva. Hva kan jeg si? Jeg elsker USA. Jeg elsker CW.

Uansett, poenget med dette innlegget var ikke å rose Gossip Girl (som forøvrig burde bytte navn til Manhattan Socialites…), det var mer for å skryte(?) av at jeg har, i tillegg til å ha sett 35 episoder av en TV-serie, klart å levere en oppgave ti dager før fristen. 10. Én null. Jeg. Maria. Dronningen av Siste Liten. Hurra!

Og for at jeg ikke skal virke heeelt asosial og giddesløs, så må det jo nevnes at jeg har konsumert både middag og alkohol med andre duskere, vært på Ikea med Thomas og kjøpt kosestoler på salg, hatt jentekveld og -natt med Sarah, ommøblert (igjen). Med ett føler jeg at tittelen ikke passer lenger. Whatever.