Dere som fapper til Twilight har faen ikke skjønt det.
–
Jeg har alltid vært ei Eric/Godric/Eggs-jente, men jammen har Bill det i seg også. Og han nye Franklin. Åh hallo.
Dere som fapper til Twilight har faen ikke skjønt det.
–
Jeg har alltid vært ei Eric/Godric/Eggs-jente, men jammen har Bill det i seg også. Og han nye Franklin. Åh hallo.
Dette skulle egentlig bli en billedlig årskavalkade, eventuelt en milelang årets-liste, men jeg gjorde ikke en dritt i ‘09, ikke spredt utover året hvertfall, derfor ingen årskavalkade – men en liten miniting:
Husker ingenting av første halvår. (Sjekket bloggen og husket litt allikevel):
Først ble jeg gulhåret og brukte opp alt som heter studielån på dritt fra eBay. Jeg var visst også på kino, en høydare i mitt asosiale liv, men det erindrer jeg fint lite av. Den ubehøvlede shoppingen fortsatte utover våren og jeg så Twilight og fant således noe nytt å hate. Jeg hatet også NTNU. Eksamenstiden kom, jeg sluttet i Dusken og det ble sommer. “Sommer”. Stortingsvalget nærmet seg med stormskritt og det var ikke vanskelig å skjønne hvem jeg ikke sympatiserte med, og personangrep ble en yndet hobby. Og jeg hatet blogg.no. Og jeg hatet Ida Wulff. Og jeg hatet Christian Ingebrigtsen. Deretter dro jeg til Tyrkia og ble brun, så opplevde jeg N*E*R*D på fjerde forsøk før jeg atter vendte afroen sørover og ble nesten like brun da óg. Jeg hatet Norge som var kald og våt. Så stemte jeg i Stortingsvalget og chantet “fire nye år” til krampa tok meg og gloatet som en helt til de stygge frepper-”vennene” mine. I inngangen til siste kvartal innså jeg en del realiteter og ble singel. Så kom eksamenstiden og tok meg og gjorde meg full av angst nok en gang, men det gikk seg til. Innimellom eksamener ble det en Oslotur hvor jeg endelig fikk sikle face to face på min ti-elleve-tolv år gamle kjærlighet, som begynner å bli tynn i håret. Det var vel egentlig alt.
——
Jah. Tilbake til hverdagen. Tilbake til enda mer chill, for min del! Flytter om fire små dager, tre minutter bort i nabolaget, i andre etasje med en bamsemums ved navn Tonje. Hurra! Nå gjenstår det bare å finne nok flyttekasser… Ugh, tiltak. Jaja, det blir vel en råd med det óg, når jeg først får ræva i gir.
Nyttårsaften gikk slik den alltid gjør for min del: uoriginale servicetilbud, flaue dansetrinn med (u)passende sangstrofer, pupper på avveie, en plutselig disappearance og en god mengde alkohol gjennom hele affæren. Forbausende nok ble det ingen overflaue skriverier på veven da jeg kom hjem, derimot en del questionable behavior, slik seg hør og bør når man er meg. 2010 startet slik hele 2009 var, for å si det sånn, og dermed har jeg satt standarden! Året kommer til å bli… snedig.
Ekstra-forsett: Jeg skal begynne å ta sol på jevnlig basis. Eller slutte å vaske hendene. Eller skrubbe underarmene som et helvete flere ganger om dagen. Hvite hender og brune armer er liksom ikke noe man bør hige etter.
Såh. Femte eksamen går av stabelen i morgen. De obligatoriske for året er unnagjort, nå gjenstår kun de to jeg tar opp grunnet fjorårets eksamensangst deluxe. Eksamen handler om engelsk prosa og alt som hører til. Fortellerstemme, skrivestil, allusjoner og mye mer. I seg selv er det ganske greit, det er jo tross alt slike ting man har terpet på siden tidenes morgen i engelsk, men når man i tillegg må referere til en haug med verk, da blir saken raskt litt verre. Greit, jeg har god nok oversikt over pensum med Jane Eyre på den ene siden og søstrene Dashwood på den andre, men så er det jo å huske på de andre verkene da, de som ikke har hovedfokus. Du vet, de ti sider lange novellene man såvidt husker navnet på (let alone forfatteren)… Akk. Jaja, jeg skal vel greie å karre til meg en E i det minste, rett og slett basert på at jeg greier å lire av meg side opp og side ned med ting som høres relativt smart ut selv om det ikke er det.
Oh, well. Det største problemet blir ikke å stå på eksamen, men å finne rommet den avholdes på.
——————
Her er et bilde av Bill og Lorena fra True Blood. Se og lær, Twilighthorer! Ikke noe glitter her, nei!

I går hadd jeg en mini movie night med meg selv, og hadde valgt å se Notorious. Samtidig bestemte jeg meg for å gi Twilight en sjanse, da jeg enda ikke har sett den – og man må jo få med seg hva all the fuss is about.

Dette er filmen om Biggie Smalls AKA The Notorious B.I.G. AKA Big Poppa AKA Christopher George Latore Wallace. Filmen handler om livet til East Coast-rapperen fra barneskolealder opp til hans død i 1997. Jeg visste veldig lite om Biggie fra før, bortsett fra omstendighetene rundt døden hans med East Coast/West Coast, 2Pac og alt det… At han stod i med Li’l Kim når han var gift med Faith Evans var heller ikke nyheter, men i filmen får man et nærmere innblikk på både mannen, kvinnene og kulturen han vokste opp i. Filmen er selvsagt en ekstra opptur for hiphop-fans, men dette er en film alle kan ha godt av å se. Man får komme på innsiden av livet i den svarte delen av Brooklyn på 80- og 90-tallet, og det finner jeg veldig interessant.
Jeg får et bedre inntrykk av Biggie, som opptil nå ikke har vært annet enn en feit, kullsvart hard-ass. Jeg respekterer mannen mer, nå som jeg vet om hans bakgrunn. Hvem vet, kanskje jeg til og med kjøper albumene hans.

Ah, yes. Twilight. Jeg fikk en sterk Tokio Hotel/Jonas Brothers fjortis-greie ut av det hele når jeg hørte om filmen og alle småjentene som bare eeeeeeeeelsker Edward. Jeg nektet å se den av prinsipp, men i natt tenkte jeg at “hvorfor ikke?”
Og her kommer dommen: Jeg vokste opp med Buffy the Vampire Slayer og er nå en svoren fan av True Blood, så det skulle ikke bli enkelt å overbevise meg om at Twilights versjon av vampyrer skulle bli noe bedre. Og det klarte den ikke heller.
Jeg skjønner hva folk ser i Edward, den gloomy looken og de øynene… Men nei. Jeg tror ikke på historien, og jeg tror enda mindre på forholdet til Edward og Bella. Jeg liker looken til vampyrene, men passarygg og diamanthud i solen går langt ifra rett hjem hos meg. Jeg tror filmen ville for mye. Historien til Bella, historien til Edward, historien til bygda de bor i, indianerene, alt… De gir for lite. Boka er sikkert tusen ganger bedre, det er som oftest slik, men den skal jeg ikke en gang røre. Prinsipper er prinsipper. Kristen Stewart (Bella) er forresten en jævlig dårlig skuespiller.