Dette er filmen om Biggie Smalls AKA The Notorious B.I.G. AKA Big Poppa AKA Christopher George Latore Wallace. Filmen handler om livet til East Coast-rapperen fra barneskolealder opp til hans død i 1997. Jeg visste veldig lite om Biggie fra før, bortsett fra omstendighetene rundt døden hans med East Coast/West Coast, 2Pac og alt det… At han stod i med Li’l Kim når han var gift med Faith Evans var heller ikke nyheter, men i filmen får man et nærmere innblikk på både mannen, kvinnene og kulturen han vokste opp i. Filmen er selvsagt en ekstra opptur for hiphop-fans, men dette er en film alle kan ha godt av å se. Man får komme på innsiden av livet i den svarte delen av Brooklyn på 80- og 90-tallet, og det finner jeg veldig interessant.

Jeg får et bedre inntrykk av Biggie, som opptil nå ikke har vært annet enn en feit, kullsvart hard-ass. Jeg respekterer mannen mer, nå som jeg vet om hans bakgrunn. Hvem vet, kanskje jeg til og med kjøper albumene hans.

Ah, yes. Twilight. Jeg fikk en sterk Tokio Hotel/Jonas Brothers fjortis-greie ut av det hele når jeg hørte om filmen og alle småjentene som bare eeeeeeeeelsker Edward. Jeg nektet å se den av prinsipp, men i natt tenkte jeg at “hvorfor ikke?”

Og her kommer dommen: Jeg vokste opp med Buffy the Vampire Slayer og er nå en svoren fan av True Blood, så det skulle ikke bli enkelt å overbevise meg om at Twilights versjon av vampyrer skulle bli noe bedre. Og det klarte den ikke heller.

Jeg skjønner hva folk ser i Edward, den gloomy looken og de øynene… Men nei. Jeg tror ikke på historien, og jeg tror enda mindre på forholdet til Edward og Bella. Jeg liker looken til vampyrene, men passarygg og diamanthud i solen går langt ifra rett hjem hos meg. Jeg tror filmen ville for mye. Historien til Bella, historien til Edward, historien til bygda de bor i, indianerene, alt… De gir for lite. Boka er sikkert tusen ganger bedre, det er som oftest slik, men den skal jeg ikke en gang røre. Prinsipper er prinsipper. Kristen Stewart (Bella) er forresten en jævlig dårlig skuespiller.