Matmonsteret  er låst ute og kan bare såvidt høres der det skraper på døren som en jævla katt. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på mat. Jeg tenker på mat hele dagen, hver dag. Hvor inderlig vel hadde det ikke vært å meske seg med alt mulig av junkfood i alle varianter, fete sauser, kilovis med ris, sjokolade… Alt på én gang. Sukk. Takk og pris for at jeg er blakk.

Jeg har mer enn nok mat i hus til å fungere som et normalt menneske, men det er ikke nok for monsteret. Og det er jo fint. Men i lengden er det ikke bra at det er pengemangelen som gjør at jeg greier å ikke overspise. Hm. Vel. BED er bedre enn COE uansett. Sånn rent fysisk.

Psyken får vi ta en annen dag.

Vi spiser til vi kjenner magesekken utvide seg. Og det gjør vondt, fryktelig vondt. Men der og da er det er så verdt det, å ligge der å pines og skjemmes over oppførselen sin.

De sier at overspisere gjør det for å døyve såre følelser. Vi takler ikke problemene våre, så vi spiser til krampa tar oss i stedet for, bruker mat som trøst. Sånn er det ikke for meg. Couldn’t be further from the truth.

Jeg spiser når jeg er glad, jeg. Jo gladere, jo mer. So happy, so hungry. Lystig lag samsvarer ofte med god mat, og dette er ikke noe folk ser på som en ulempe akkurat, men jeg er ikke en av de. Nå skal vi kose oss, hva? Kom igjen da, Maria, ett stykke til klarer du! Helst ikke. Å tilby seconds til en overspiser er som å vifte med sprøyta foran en narkoman. Drit i å fuck med hodene våre. Plis.

I det siste har jeg vært i et veldig godt lynne, enda så pessimistisk jeg er. Jeg har til en forandring derimot ikke begynt å overspise regelmessig (compulsive overeating) igjen, slik jeg gjorde i flere år. Jeg har hatt mine binge-episoder i løpet av sommeren, det legger jeg ikke skjul på, men det må en nesten regne med når en vil greie dette på egen hånd.

Jeg prøver å spise regelmessig for å slippe unna de verste cravingsene, men det er utrolig vanskelig med den døgnrytmen jeg har pådratt meg grunnet nattskift. Derfor er jeg nødt til å spise når jeg kan, og det er hverken regelmessig eller særlig sunt å holde på slik. Jeg prøver å kun spise foran andre, da kan jeg ikke ta av slik jeg har lyst til og greier derfor å kontrollere meg. Det er nemlig slik at når jeg skal spise noe, er det tomt før jeg rekker å tenke meg om. Når andre er tilstede kommer den jævla skammen og sier at jeg ikke kan fråtse slik jeg så gjerne vil, og da går det som regel helt fint. Forhåpentligvis vil jeg en dag greie å kontrollere meg også når ingen ser meg.

I natt derimot, spiste jeg alene. Et normalt måltid riktig nok, men jeg vet at det ligger så mye mer i kjøleskapet som jeg gjerne skulle ha glefset over. Det finnes ikke noe mer fornøyelig for meg enn å ligge i sengen med mat overalt og bare ete, gjerne med hendene. Det går fortere da. Og nå har jeg veldig, veldig lyst til å raide kjøleskap, fryseboks og alle andre steder hvor jeg har noe spiselig liggende. Når jeg er ferdig med mitt kan jeg godt tenke meg å spise roomien sin mat også. Jeg eier ingen skrupler i denne sammenhengen, anything goes… Skyldfølelsen kan jeg ta når jeg ligger der med gravidmage og ynker meg i smerte. Men jeg vet heldigvis bedre. Derfor skriver jeg her istedet, for å få tiden til å gå slik at denne runden med cravings skal gi seg.

Det verste med mine raid er dagen derpå. Å komme ut på kjøkkenet og oppdage hva som har foregått kvelden og natten i forveien (ja, for det skjer gjerne på nattes tid) er helt forjævlig. Utallige skitne tallerkener, mat på bordet, mat på gulvet, mat i glassene. Overfylt søppelbøtte, overfylt kjøkkenbenk. Mat og søppel overalt. I gjerningsøyeblikket er jeg utrolig lite årvåken, og minner mer om et svin i grisebingen. Slik føles det også dagen derpå, men i transen er jeg i himmelen. Åh<3

Jeg skjerpet meg fra nyttår av og har gått ned nærmere 18 kilo kun fordi jeg har holdt min spiseforstyrrelse på avstand. Jeg vet hvor jævlig lite som skal til før jeg tipper over igjen, og hvor fort de kiloene vil finne veien tilbake til meg om så skjer. Skjerpings, Maria.

Sånn. Nå er cravingen borte for denne gang.

Også er det sommer da, og alle er hjemme. Man sosialiserer mer, drikker mer, spiser mer. Også får man blod på tann. Det er ikke akkurat enkelt å være en overspiser! Riktig nok har jeg forbedret meg så til de grader i år, men i de siste ukene har det gått over stokk og stein. Det har gått så langt at jeg faktisk sitter og planlegger. Når jeg kommer hjem skal jeg spise det og det og det og kanskje det der også, fordi det er så JÆVLA GODT, fordi jeg kan! Who’s gonna stop me?!

Så sitter jeg der da, etter åtte-ni dager og har lagt på meg tre kilo. Tre stygge kilo fordi jeg var svak, ikke én gang, men flere dager i strekk. En skulle kanskje tro at det er lettere å kontrollere det siden jeg er klar over at jeg har unaturlige spisevaner, men det er det ikke. Det er om mulig bare enda vanskeligere. Jeg sitter der og vet at dette går rett vest, og i stedet for å kaste maten i søpla, kaster jeg den inn i gapet og ned i en allerede overfylt mage. Nam nam!

Hadde jeg bare greid å fremprovosere oppkast så hadde det ikke vært noe problem, er en normal tankegang i mine overspisingsperioder. Men selvsagt hadde det vært et problem. Å utvikle bulimi er da virkelig ingen løsning på compulsive overeating, såpass skjønner jeg jo. Men da hadde jeg sluppet unna de tre stygge kiloene som legger seg rundt magen og setter slankingen flere måneder tilbake og alt hadde vært fryd og gammen. Jeg hadde fått trykt i meg all den herlige maten, uten synlige konsekvenser.

Jeg kjenner mønsteret så alt for godt. For å kompensere for vektøkningen vil de påfølgende ukene mine bestå av alt for lite mat og drømmer om en skinny fremtid. Så går jeg ned de tre kiloene, relativt raskt, fordi de stort sett består av mat i systemet som ikke har kommet ut enda fordi jeg spiste mer enn kroppen var vant til. Og det funker. Matkiloene forsvinner, ny mat kommer ikke inn. Mestringsfølelsen er intakt og livet som semianorektisk fungerer. Så blir jeg fornøyd og spiser normalt for en stund. Deretter spiser jeg meg opp igjen. Og faster igjen. Og så er det jul og påske og en ny sommer og herregud.

Akk. Noen gang skulle jeg ønske jeg var distré nok til å mene at dette bare var å være “glad i mat”.

En uke uten karbo er endelig over! Ikke for det, det gikk rimelig greit med kylling, kylling og enda mere kylling, squash oppetter ørene og størknet Litago yoghurt nedover haken… Søndagen ble feiret med nudler, samt pommes frites og pizza fra Viva Italia (lokal greie, himmelsk mat). Vi smilte fra øre til øre og var glade jenter med oppblåste karbomager :D

I løpet av uken gikk jeg ned to kilo. Det er ikke akkurat noe å skryte av, da det rett og slett er magen som er tom for ris og brød, og såvidt fylt opp med tidligere nevnte kylling og squash. Såh.

Hva har vi lært? At man blir mett selv om man ikke har et eget fat til all risen, at man ikke trenger tre pitabrød for å kose seg med taco, at man overlever en uke uten potet, at man ikke trenger liter på liter med ketchup og fatty-dressing, at man fint greier seg uten karboverstingene i dagliglivet. Rent personlig har jeg erfart at det er karbohydratene som gjør at jeg overspiser. Det er jo fint å vite, slik at jeg unngår fremtidige sessions med fråtsing.

Denne uken skulle vi egentlig være kjøttfrie, men minigjengen vår har bursdagspalooza de kommende ukene. De som kjenner oss vet hva slags drikkekultur vi har og de som ikke gjør det kan lese om det her. Når ting er slik, og skal være slik så sier det seg selv at man må spise. Masse. Se for deg oss, to krek uten næring med masse alkohol innabords. Vi havner kanskje ikke på legevakten for pumping, men vi burde nok ikke sett frem til bildene på Facebook dagen etter. Ergo blir prosjekt Kjøttfri Uke utsatt på ubestemt tid ;)

Until next time I’ll go eat some rice’n potatoes…

Og til dere som ikke bryr dere om mat og slikt,
her er en regnbue fra en søvnløs natt i Nidaros.
Fritt for å bo i det grønne huset!

“Når jeg flytter kommer jeg sikkert til å gå ned dritmye med én gang, bare fordi jeg må kjøpe all mat selv, og ikke stjele hans mat i tillegg!” var en setning jeg sa en to-tre ganger i forbindelse med spisevaner og utflytting fra eksen. Det ble sagt i humoristiske sammenhenger, men det var likefullt med stor tro det ble sagt.

Jeg er en overspiser (compulsive overeater). Du kan sammenligne det med en som har bulimi, men som ikke spyr. Forskjellen er at en ikke planlegger slike spiseraid slik bulimikere (og binge eatere, også oversatt til overspising) ofte gjør, det bare skjer når man først er i gang. Du er mett for lenge siden, men det smaker så godt at du ikke kan tillate at det ligger igjen rester i kjeler og panner. Alt skal vekk! Og aldr i verden om det kan kastes i søppelet, det må jo ned i magen må vite. Man kaster ikke god mat.

Så når man da flytter ut og forventer en livsstilsendring så skulle man jo tro at det ble en vektendring også. Man går fra å spise to 200-grams Freia-plater om dagen i tillegg til mat, til å nekte seg selv godterier. Man går fra å slippe å gå på butikken selv fordi kjæresten gjør det, til å måtte. Selvsagt må det skje endringer når man går på vekta også?

Å jada. Siden 6. januar har jeg gått ned ti kilo. Jeg har ikke trent, ei heller har jeg spist sunt. Jeg spiser mye stekt mat, pommes frites, pizza og annet junk. Jeg koser meg med brus og potetgull. Men ikke godteri, ikke sjokolade. Når jeg legger det frem slik er det jo meget tydelig hvorfor jeg har gått ned såpass mye, når man skjønner hvor mye candy jeg faktisk spiste tidligere. Spørsmålet nå er jo om vektnedgangen vil fortsette om jeg endrer kostholdet når det kommer til mat i tillegg og gjenopptar styrketreningen jeg ikke har drevet med siden tidlig 2007. Og det er jo lov å håpe.

Jeg er ikke naturlig feit. Man ser at under alt flesket skjuler det seg en person med forholdsvis tynt skjelett, lange tynne armer og tilhørende gaselle-ben. Nei, jeg er nok ingen tjukkas fra naturens side; jeg er blitt slik av et elendig kosthold og et meget labert aktivitetsnivå. Sånn sett er jeg heldig, jeg sitter ikke her og ikke skjønner hvorfor jeg er en rundball. Det er klinkende klart! :)

15-20 kilo til, og jeg er der jeg vil være. Hell, fem kilo til og jeg føler meg smekker. Så spørs det da, hva som skal til for at jeg skal greie å være konsekvent utover sommeren og høsten. Jeg tror 2010 blir et fortsatt godt år for min del :)