Ja, så kan man jo oppdatere litt om jobben, da!
First of all; jeg stortrives! Jeg kunne ikke hatt en bedre jobb, faktisk. Vel, soving og Jude Law-ing er kanskje unntakene, men slikt er vel ikke så lett å bli ansatt i… Uansett, jobben er fantastisk, kollegene er koselige og kundene er til tider ganske underholdende. Spesielt når de har fyrt seg opp og ringer inn for å kjefte, hvorpå vi kjefter tilbake fordi det er de som har gjort noe feil. Ah, det er så kos å sette dem på plass! Hihi, neida. Joda. Neida. Jo, litt.
Meg på jobb
Og slik foregår det, som regel:
- Dagvaktene er ganske chille med hyggelige kolleger, stort sett ensformige (dog mange) kunder og en himmelsk kakaomaskin.
- Kveldsvaktene er dørgende kjedelige og ensomme, stort sett ingen kunder (foruten businesskunder som skal ut å fly), men likefullt en himmelsk kakaomaskin.
- Nattevaktene er kjempemorsomme med hyggelig kollegaselskap, mer eller mindre pære fulle kunder som tilbyr både det ene og det andre (til stor forlystelse hos undertegnede, dessverre. Control thyself, woman!) og enda mer kakao. I tillegg strømmer det 90% herlige lyder ut fra radioen i hjørnet, om ikke jeg har lagd en mixtape for anledningen. Da blir det selvsagt 100% herlig lyd.
- Dessuten spiser vi kake hver fredag. Og lørdag. Og søndag, om det er igjen noe (det er det ikke).
Sex kake på jobb
Det eneste minuset er at jeg har en helt idiotisk “talefeil”: Istedet for å si bare hyggelig har jeg det med å si den er hyggelig (blanding av “bare hyggelig” og “den er grei”) og den enda verre bare bra. Dette leie syndromet trådde frem i lyset først etter jeg fikk jobben. How convinient. Det freaker meg ut hver gang (ja, for det skjer faktisk ganske ofte!!!) og jeg begynner selvsagt å småhumre inn i mikken der jeg sitter, og jeg føler meg som han i Lotto-reklamen (Ikke forstå, snakk med onkel!), bare at dette er ekte vare. Stakkars kunder! Jeg mener, se for deg følgende situasjon:
Jeg: Nårgestækksitrånnjææææm!
Kunde: Ja hei ja, æ skuillja hatt en tækksi te Jude Laws gate førtifæm deee for david æ!
Jeg: Ja det ska du få vettu, men æ har itj nå bil i nærhetn akkurat no, såe tar kannjshe en ti minutt før’n kjæm, men itj nå mer enn det, næi!
Kunde: Jammen ti minutt hørres bra ut det, da rækk æ å klæ på mæ å! Men kannj du få’n te å ring på når’n e uttafor? Æ sher itj veijen fra vinnjdve shø!
Jeg: Det ska æ jør vettu, itjnå probblem!
Kunde: Å, tusn takk ska du ha!
Jeg: Bare bra!
….. Nuff said.
Til Trondheimsleserne: Har jeg snakket med noen av dere?
Ikke at dere kan vite om det var meg, men dere skjønner da vitterlig hva jeg mener. Hvis ikke er det bare å få ut finger’n å ringe 08000! (Dessuten er vi billigere enn TrønderTaxi, hihihi!) Så ja, den dagen du får ut finger’n, spør gjerne om det er Maria du snakker med 
Det er forresten uimotståelig sexy når rogalendinger ringer inn. Mannlige, sådan. Hint, hint.
