Jeg sover ikke om nettene. Ikke fordi jeg ikke får sove, langt der i fra, jeg sover masse jeg. På dagtid. Jeg sovner etter at gravemaskinen starter dagen sin utenfor vinduet mitt. Jeg sovner til larmen av en ropende polakk med pressluftbor. Jeg sover meg uvitende gjennom viktige og mindre viktige smser og tapte telefonsamtaler. Jeg sover meg gjennom sol og sommer, jeg sover og sover og sover. Det er gått en uke siden jeg hadde nattevakt. Enda er jeg fucked.
Så våkner jeg da, rundt halv fem på ettermiddagen. Jeg skimter gjennom gardinet at solen er mer enn villig, så jeg får på meg et par daisy dukes og en bikinitopp type regnbue, bytter ut daisy duke’en med en mer passende (dog utilgivelig lite matchende) hotpants, jeg er jo tross alt ikke en California Gurl heller. Jeg legger meg på balkongen i ettermiddagssolen som er 45 grader varm og koser med en ekstra lang ledning mellom iPoden og høyttalerne. Takten til Kaizers blir trampet, flesket ristes til gamle sommerslagere, stemmen skrangler halvhøyt til oldschool Ms Keys. Jeg svetter ut en blanding av biff og kokosolje og føler meg meget deilig der jeg ligger i all min prakt. Jeg stikker nesen inn i One Day av David Nicholls og føler meg gammel, ung, travel, klar for livet. Svett.
Skyene kommer så alt for fort; jeg går inn. Solen kommer tilbake; jeg går ut. Det blåser. Jeg pakker vekk One Day og kokosoljen og henter inn Per Spellmann fra varmen og plasserer ham sammen med Sookie der han hører hjemme.* Jeg rydder vekk hodeputen og strandliggeunderlagsaken og er ikke det spor mer våken enn da klokken var halv fem. Nå er klokken nærmere åtte og det er på høy tid med frokostmiddag. Ferdigmarinert kyllingfilét, squash, paprika. Smack it in the oven. Panna. Samma. Jeg sitter på skinnsofa med kokosoljete lår, trykker på fjernkontrollen. Nothing on. Skrur på iPoden igjen. Synger til en ukjent ikke-perle av Sofian, tenker på 2004.
Jeg åpner kjøleskapet, hilser på Deinhard. 3 desiliter og jeg fniser, maser på roomien. Kom hjem, jeg kjeder meg. Hun kommer ikke. Jeg maser litt til, vil ha Pringles. “Æ vil ha et hav av sjokolade, og i det havet ska æ seil på en pringles-båt mens det hoppe hval-sjokolada forbi!” Jeg får ikke noen av delene. Nei vel. Jeg trykker i meg en minipizza til ti kroner fra Ica Maxi. Helt grei, kjøper den dog ikke igjen. Jeg hopper i dusjen, kokosoljen har tatt overtaket. Jeg synger Ms Keys igjen og tar “Hello, can I speak to, to Michael? Oh hey, how you doin’?” på rams. My cellphone’s breakin up, hold up. And it feels like ooh. Oljen forsvinner, jeg kammer ut floker, det gjør vondt og jeg får mammahår. Stort og fluffy og veldig norsk. Liker ikke. Jeg planlegger neste dags shenanigans med medsammensvorne shenaniganere. Leser litt i One Day. Em and Dex, Dex and Em. The Bollocks. Bevitner det nyeste av Bryan/Africanoboi, koser meg. Ser Eclipse-traileren, blir fryktelig uvel og tenker på Eric. Alt blir bra igjen.
Jeg er sulten. Igjen. Til lyden av introsangen til Sexy finner jeg ut at ett enkelt pitabrød har en hel haug med kalorier og sluker derfor to stykk med diverse innhold, blant annet extra virgin olivenolje. Jamie ville vært stolt. Jeg tenker at jeg kunne blitt veggis om jeg fikk spise rødløk, mais og isberg i pita hver eneste dag. Jeg finner ut at ingen kan stoppe meg fra å gjøre nettopp dét. Ellers har Dan hatt hjerteinfarkt og Luke har barbert hodet. Jeg forsvinner fra episoden, husker innholdet så alt for godt. Jeg savner Gilmore Girls og skjønner ikke hvorfor roomien ikke har Gilmore Girls istedet? No cell phones in the diner! Spotify tunes atter inn. Jeg mimrer til Spice Girls, finner frem Backstreet Boys og *Nsync. Jeg husker dansen til “Bye Bye Bye”, smiler. Himler med øynene.
Jeg skriver en bloggpost, ser at klokken er blitt ti over seks. Utenfor vinduet er det skyfri himmel og dermed store tanningmuligheter i de kommende 12 timene. Jeg burde sove, så jeg kan bli svart. Jeg legger til Sean Paul i spillekøen. Dutty yeah.
*Per Spellmann er en Dracanea Marginata fra IKEA (2007), Sookie er en sukkulent fra… gaveland (2010).
Nå er klokken forresten blitt halv syv. Det er kanskje på tide å trykke på “Publish”.
Jeg publiserer, leser over, pirker på småting. Klokken er null seks femtitre. Om en time og ti minutter kommer gravemaskinen beltende bortover. Inna di club dem want flex wit us…
Vi startet med hamstring av potetstappe, eller pottettstapp som jeg liker å si, på Ica Maxi før vi vendte nesen mot hybelen og slarvet i noen timer. Nå har hun dratt, og det er vel like greit det også:P Det er godt å være helt alene 
