Musikk er en stor del av livet mitt, en så stor del at jeg har problemer med å skjønne meg på mennesker som ikke trenger musikk i hverdagen. Du vet, disse individene som heller vil bli døve enn blinde. De som aldri har kjøpt et album. De som ikke har noen favorittartist. De som hverken blir glade eller triste av diverse låter. Jeg synes litt synd på dem. Hvordan går det an å være likegyldig til musikk?
Uansett, dette innlegget skal ikke handle om dem, men om meg og min musikksmak gjennom tidene. Den er både fantastisk og ganske… Stygg. Alt er relativt selvsagt, men noen ting burde strengt tatt aldri funnet vei til mine øreganger.
Barneskolen
Ikke at det å være født i ‘89 og dermed vokst opp på 90-tallet automatisk skal gjøre et barn til stor tilhenger av det verste 90-tallet hadde å by på, men slik ble det altså. Aqua, Vengaboys, Spice Girls, Backstreet Boys, 5ive, Westlife, a1 (min store kjærlighet), S Club 7 og mange andre som kvalitetsmessig sett ikke burde ha vært en persons første møte med musikk.
Favorittlåter fra barneårene:
Vengaboys’ “Shalala La La” og R. Kellys “If I Could Turn Back the Hands of Time”
(R. Kelly digger jeg enda og han var vel den eneste som ikke passet inn i den ellers så barnevennlige(?) musikksmaken min på den tiden.)
8. klasse
Kaizers ga ut sin første plate, likeledes gjorde Surferosa, jeg oppdaget Muse på nattønsket(!) og hørte generelt mye på NRK P3. Sånt noe gjør noe med en person og jeg var intet unntak; Platekompaniet ble mitt andre hjem.
Favorittlåter fra dette året:
Muses “Uno” og QOTSAs “No One Knows”
9. og 10. klasse
Doggy Fizzle Televizzle går på tv, 50 Cent er kongen, Pharrell er hot, R. Kelly slipper “Chocolate Factory” og Usher er blitt mann. Samtidig skjer det ting i Karibien med Wayne Wonder og Sean Paul. Det er kult å være neger i 03/04/05! Hvor ble det av den wannabe-alternative Maria? Hun har forduftet og den hard-ass, liksomtøffe utgaven har tredd frem i lyset.
Favorittlåter i 9. og 10. klasse:
50 Cents “P.I.M.P. (remix), Ushers “Yeah!” og Snoop Doggs “Beautiful”
Videregående og etterpå
Her ble ting både hardere i form av rap, softere og smoothere i form av r&b og 60-talls soul og tilbakvendt i form av mer fokus på Muse, Kaizers og slike herligheter. Samtidig var autotune nytt og fett(!) og det gikk an å digge T-Pain uten at Jay-Z disset deg. Deretter fikk jeg en major influence fra Hansi (min daværende kjæreste) og musikkskuta styrte i retning The Rolling Stones og The Who. Samtidig peilet jeg meg inn på både det ene og det andre og smaken er nå på vei til å bli forholdsvis mangefasettert, noe som er både en glede og en byrde. Det kan bli litt for mye å velge i blant til tider, samtidig som det er godt å kunne høre på både dette og hint uten å dø av fordervelse. Selvsagt er det enkelte ting jeg fremdeles ikke takler og heller har ingen planer om å takle, men det får jeg spare til et annet innlegg 
En låt som oppsummerer mye av VGS for meg:
Bun Bs “Git It”
Enn med deg? Har din musikksmak endret seg over årene, eller har du likt det samme hele tiden? Og aller viktigst, hva kan du anbefale meg? 
