Også er det sommer da, og alle er hjemme. Man sosialiserer mer, drikker mer, spiser mer. Også får man blod på tann. Det er ikke akkurat enkelt å være en overspiser! Riktig nok har jeg forbedret meg så til de grader i år, men i de siste ukene har det gått over stokk og stein. Det har gått så langt at jeg faktisk sitter og planlegger. Når jeg kommer hjem skal jeg spise det og det og det og kanskje det der også, fordi det er så JÆVLA GODT, fordi jeg kan! Who’s gonna stop me?!
Så sitter jeg der da, etter åtte-ni dager og har lagt på meg tre kilo. Tre stygge kilo fordi jeg var svak, ikke én gang, men flere dager i strekk. En skulle kanskje tro at det er lettere å kontrollere det siden jeg er klar over at jeg har unaturlige spisevaner, men det er det ikke. Det er om mulig bare enda vanskeligere. Jeg sitter der og vet at dette går rett vest, og i stedet for å kaste maten i søpla, kaster jeg den inn i gapet og ned i en allerede overfylt mage. Nam nam!
Hadde jeg bare greid å fremprovosere oppkast så hadde det ikke vært noe problem, er en normal tankegang i mine overspisingsperioder. Men selvsagt hadde det vært et problem. Å utvikle bulimi er da virkelig ingen løsning på compulsive overeating, såpass skjønner jeg jo. Men da hadde jeg sluppet unna de tre stygge kiloene som legger seg rundt magen og setter slankingen flere måneder tilbake og alt hadde vært fryd og gammen. Jeg hadde fått trykt i meg all den herlige maten, uten synlige konsekvenser.
Jeg kjenner mønsteret så alt for godt. For å kompensere for vektøkningen vil de påfølgende ukene mine bestå av alt for lite mat og drømmer om en skinny fremtid. Så går jeg ned de tre kiloene, relativt raskt, fordi de stort sett består av mat i systemet som ikke har kommet ut enda fordi jeg spiste mer enn kroppen var vant til. Og det funker. Matkiloene forsvinner, ny mat kommer ikke inn. Mestringsfølelsen er intakt og livet som semianorektisk fungerer. Så blir jeg fornøyd og spiser normalt for en stund. Deretter spiser jeg meg opp igjen. Og faster igjen. Og så er det jul og påske og en ny sommer og herregud.
Akk. Noen gang skulle jeg ønske jeg var distré nok til å mene at dette bare var å være “glad i mat”.
