Vi spiser til vi kjenner magesekken utvide seg. Og det gjør vondt, fryktelig vondt. Men der og da er det er så verdt det, å ligge der å pines og skjemmes over oppførselen sin.
De sier at overspisere gjør det for å døyve såre følelser. Vi takler ikke problemene våre, så vi spiser til krampa tar oss i stedet for, bruker mat som trøst. Sånn er det ikke for meg. Couldn’t be further from the truth.
Jeg spiser når jeg er glad, jeg. Jo gladere, jo mer. So happy, so hungry. Lystig lag samsvarer ofte med god mat, og dette er ikke noe folk ser på som en ulempe akkurat, men jeg er ikke en av de. Nå skal vi kose oss, hva? Kom igjen da, Maria, ett stykke til klarer du! Helst ikke. Å tilby seconds til en overspiser er som å vifte med sprøyta foran en narkoman. Drit i å fuck med hodene våre. Plis.
I det siste har jeg vært i et veldig godt lynne, enda så pessimistisk jeg er. Jeg har til en forandring derimot ikke begynt å overspise regelmessig (compulsive overeating) igjen, slik jeg gjorde i flere år. Jeg har hatt mine binge-episoder i løpet av sommeren, det legger jeg ikke skjul på, men det må en nesten regne med når en vil greie dette på egen hånd.
Jeg prøver å spise regelmessig for å slippe unna de verste cravingsene, men det er utrolig vanskelig med den døgnrytmen jeg har pådratt meg grunnet nattskift. Derfor er jeg nødt til å spise når jeg kan, og det er hverken regelmessig eller særlig sunt å holde på slik. Jeg prøver å kun spise foran andre, da kan jeg ikke ta av slik jeg har lyst til og greier derfor å kontrollere meg. Det er nemlig slik at når jeg skal spise noe, er det tomt før jeg rekker å tenke meg om. Når andre er tilstede kommer den jævla skammen og sier at jeg ikke kan fråtse slik jeg så gjerne vil, og da går det som regel helt fint. Forhåpentligvis vil jeg en dag greie å kontrollere meg også når ingen ser meg.
I natt derimot, spiste jeg alene. Et normalt måltid riktig nok, men jeg vet at det ligger så mye mer i kjøleskapet som jeg gjerne skulle ha glefset over. Det finnes ikke noe mer fornøyelig for meg enn å ligge i sengen med mat overalt og bare ete, gjerne med hendene. Det går fortere da. Og nå har jeg veldig, veldig lyst til å raide kjøleskap, fryseboks og alle andre steder hvor jeg har noe spiselig liggende. Når jeg er ferdig med mitt kan jeg godt tenke meg å spise roomien sin mat også. Jeg eier ingen skrupler i denne sammenhengen, anything goes… Skyldfølelsen kan jeg ta når jeg ligger der med gravidmage og ynker meg i smerte. Men jeg vet heldigvis bedre. Derfor skriver jeg her istedet, for å få tiden til å gå slik at denne runden med cravings skal gi seg.
Det verste med mine raid er dagen derpå. Å komme ut på kjøkkenet og oppdage hva som har foregått kvelden og natten i forveien (ja, for det skjer gjerne på nattes tid) er helt forjævlig. Utallige skitne tallerkener, mat på bordet, mat på gulvet, mat i glassene. Overfylt søppelbøtte, overfylt kjøkkenbenk. Mat og søppel overalt. I gjerningsøyeblikket er jeg utrolig lite årvåken, og minner mer om et svin i grisebingen. Slik føles det også dagen derpå, men i transen er jeg i himmelen. Åh<3
Jeg skjerpet meg fra nyttår av og har gått ned nærmere 18 kilo kun fordi jeg har holdt min spiseforstyrrelse på avstand. Jeg vet hvor jævlig lite som skal til før jeg tipper over igjen, og hvor fort de kiloene vil finne veien tilbake til meg om så skjer. Skjerpings, Maria.
Sånn. Nå er cravingen borte for denne gang.
