I forfengelighetens navn (og det faktum at jeg ikke har neserygg…) tok jeg turen til Specsavers og lot det stå til. “Jeg forstår det sånn at du vegrer deg for å få noe inn på øyet,” spør Specsavers-dama. “You got that right,” svarer jeg, “til og med eyeliner er et problem her i gården.” “…………..Ehhh ja,” sier dama. Men jeg hadde lovet meg selv å drite i alt som het skumle ting på øyet, og forbannet øyedråpenes forferdelige konsekvenser da jeg var fem. Så hun fikk spenne meg fast om hun måtte, linser skulle jeg ha!

“Se ned, så opp, så til siden.” Javel, greit nok det. Men det hjelper ikke at hun holder øyelokkene mine med makt når resten av kroppen stritter i mot. Jaja. Til slutt gikk det jo. Så var det videre bortover gangen for å lære å ta de av. Guri malla. Det gikk jo greit det og, faktisk. Men så skulle jeg sette linsa på igjen. Uten hjelp Jeg brukte sikkert 20 minutter på det, hvorav minst fem av dem gikk med til å bøye meg ned fordi jeg mistet linsa på gulvet. Så var Linseprinsessen* født. Helt til jeg kom hjem, that is.

Jeg hadde kun prøvd å ta av/sette på linsa på det høyre øyet, noe som selvsagt førte til gedigne problemer med det venstre! Ikke bare var det klin umulig siden jeg var utrent, men det øvre øyelokket på venstreøyet mitt er, vel, på grensen til lazy. Det så ihvertfall slik ut der jeg stod å SLEIT MED DEN JÆVLA DRITTEN!!!!!!!!!!!!!!!! Men det gikk jo til slutt.

Så kommer vi til dagen i dag. Å sette dem på var jo døden. Høyreøyet gikk etter en tyve minutters prøving, feiling og sverting. Så var det venstreøyet, da. Her fikk jeg linsa på øyeeplet rimelig greit, siden jeg var så sur og grinete. Men hva hjelper det, når øvre øyelokk er bitchy? Jeg pleier ikke å rope høyt og banne og skrike når jeg er alene, men fy faen.

Idét jeg skulle gi opp, så gikk det faen meg. 20/20 vision.

*Jfr. Linseprinsen aka Tore Sagen

Helt siden han gjorde Sam Cookes perler “Bring it on Home to Me” og “A Change is Gonna Come” på sin Ladies Make Some Noise-turné i fjor høst har jeg drømt, fantasert og siklet om at han skulle gjøre noe eget innen sjangeren. At jeg gikk glipp av konserten hans i Stockholm i april (he cancelled ) gjorde ikke siklingen noe mindre tilstedeværende. Hell, et motown-album med gamle klassikere eller en ren Sam Cooke-tribute hadde vært bra nok, liksom. Bare hør (og se) her. Mannen er jo en gud.

Og så kom dette her, da. Jeg lå pakket inn i dyne og en loddefjordsk rus idét Kells twitret i vei om ny låt og ny musikkvideo. Jeg forbannet VEVO for å fremdeles ikke fungere i Norge og glemte det i flere dager på grunn av Don Draper. Nå i natt twitret The Pied Piper of R&B igjen, men fremdeles var videoen bare å finne på VEVO, da den på hans egen nettside ikke virket. “Jaja, jeg kan jo høre låta i det minste…” tenkte jeg, tok pause i et bemerkningsverdig Patti LaBelle-maraton (av alle ting) og fyrte opp gode gamle YouTube. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg mistet pusten. Flere ganger. Gledestårer. Greier en ikke å nyte ekte soulmusikk eier en ikke skam i livet og kan like gjerne dø. Som om det ikke var obvious allerede før denne anthemen kom; Trey Songz go home!

At den ble lekket så tidlig som i mai og at jeg allerede kunne ha rullet meg inn i den og fuget øregangene mine med den i over tre måneder hadde jeg ikke tid til å ergre meg over, jeg MÅTTE finne musikkvideoen. And so I did. Asså. Når ens andre helter har navn som Sam, Wilson, Etta , Otis, Percy, James og Marvin (don’t even get me started on the groups…). Når ens yndlingsfilmer blant annet består av Ray, Dreamgirls, Why Do Fools Fall in Love og Cadillac Records. Når ens favorittprogram på TV gjennom tidene heter Soul Deep. Hallo. Tenk deg, da. Det ble orgastisk (kan du tro, det heter faktisk orgastisk!). Manisk? Jeg? Ikke i det hele tatt.

Vokalprestasjonen er det ingenting å utsette på (dog kunne han godt dratt den enda lenger for min del), Kels er som før. Det lukter Chocolate Factory og det oser U Saved Me, det lover godt for det kommende albumet Love Letters. Okei, nok tull, her er “When a Woman Loves”.

Jeg ber om at det legges spesielt merke til Freddie, Håkan og Thöre på veggen. Takk.

God høst, folkens!

Men det er noe med måten de sier “kirsebær” på.

De sier at overspisere gjør det for å døyve såre følelser. Vi takler ikke problemene våre, så vi spiser til krampa tar oss i stedet for, bruker mat som trøst. Sånn er det ikke for meg. Couldn’t be further from the truth.

Jeg spiser når jeg er glad, jeg. Jo gladere, jo mer. So happy, so hungry. Lystig lag samsvarer ofte med god mat, og dette er ikke noe folk ser på som en ulempe akkurat, men jeg er ikke en av de. Nå skal vi kose oss, hva? Kom igjen da, Maria, ett stykke til klarer du! Helst ikke. Å tilby seconds til en overspiser er som å vifte med sprøyta foran en narkoman. Drit i å fuck med hodene våre. Plis.

I det siste har jeg vært i et veldig godt lynne, enda så pessimistisk jeg er. Jeg har til en forandring derimot ikke begynt å overspise regelmessig (compulsive overeating) igjen, slik jeg gjorde i flere år. Jeg har hatt mine binge-episoder i løpet av sommeren, det legger jeg ikke skjul på, men det må en nesten regne med når en vil greie dette på egen hånd.

Jeg prøver å spise regelmessig for å slippe unna de verste cravingsene, men det er utrolig vanskelig med den døgnrytmen jeg har pådratt meg grunnet nattskift. Derfor er jeg nødt til å spise når jeg kan, og det er hverken regelmessig eller særlig sunt å holde på slik. Jeg prøver å kun spise foran andre, da kan jeg ikke ta av slik jeg har lyst til og greier derfor å kontrollere meg. Det er nemlig slik at når jeg skal spise noe, er det tomt før jeg rekker å tenke meg om. Når andre er tilstede kommer den jævla skammen og sier at jeg ikke kan fråtse slik jeg så gjerne vil, og da går det som regel helt fint. Forhåpentligvis vil jeg en dag greie å kontrollere meg også når ingen ser meg.

I natt derimot, spiste jeg alene. Et normalt måltid riktig nok, men jeg vet at det ligger så mye mer i kjøleskapet som jeg gjerne skulle ha glefset over. Det finnes ikke noe mer fornøyelig for meg enn å ligge i sengen med mat overalt og bare ete, gjerne med hendene. Det går fortere da. Og nå har jeg veldig, veldig lyst til å raide kjøleskap, fryseboks og alle andre steder hvor jeg har noe spiselig liggende. Når jeg er ferdig med mitt kan jeg godt tenke meg å spise roomien sin mat også. Jeg eier ingen skrupler i denne sammenhengen, anything goes… Skyldfølelsen kan jeg ta når jeg ligger der med gravidmage og ynker meg i smerte. Men jeg vet heldigvis bedre. Derfor skriver jeg her istedet, for å få tiden til å gå slik at denne runden med cravings skal gi seg.

Det verste med mine raid er dagen derpå. Å komme ut på kjøkkenet og oppdage hva som har foregått kvelden og natten i forveien (ja, for det skjer gjerne på nattes tid) er helt forjævlig. Utallige skitne tallerkener, mat på bordet, mat på gulvet, mat i glassene. Overfylt søppelbøtte, overfylt kjøkkenbenk. Mat og søppel overalt. I gjerningsøyeblikket er jeg utrolig lite årvåken, og minner mer om et svin i grisebingen. Slik føles det også dagen derpå, men i transen er jeg i himmelen. Åh<3

Jeg skjerpet meg fra nyttår av og har gått ned nærmere 18 kilo kun fordi jeg har holdt min spiseforstyrrelse på avstand. Jeg vet hvor jævlig lite som skal til før jeg tipper over igjen, og hvor fort de kiloene vil finne veien tilbake til meg om så skjer. Skjerpings, Maria.

Sånn. Nå er cravingen borte for denne gang.

Oooog vi spoler fram!

Vi kom inn på festivalområdet (Pstereo på Marinen i Trondheim, om det skulle være noen tvil) til tonene av “Manhattan?”, Jack Daltons fete låt. Hva er det første vi ser? Trond Giske, selvfølgelig! Jeg lurte på hvor han hadde gjemt Mira Craig. Vi stilte oss i dokø idet Åge begynte å spille. Skinkene traff ramma akkurat da hans velkjente røst startet å ljome utover byen. Vi kom oss omsider ut av dass og stilte oss i ølbong-kø, før ferden gikk videre til selve konserten. Han spilte i en times tid, og hver gang han spilte noe jeg faktisk KUNNE, var jeg på do. Of course! Fremmed Rase var der òg, det var ikke meg imot, akkurat. Alt for lenge siden sist!

Etter Åge taxerte vi oss tilbake til Anns casa. Drakk mer. Mer!!! Jentene ville ikke se John Olav Nilsen & Gjengen<3, så jeg taxerte meg tilbake på egenhånd en liten time senere. Pusene<3 spilte “Piken med Sviket” og det var uten tvil en tåre i øyekroken. Alkohol, livemusikk, å stå nær scenen, danseglade folk OG John Olav<3. Hallo, det blir ikke bedre. Gänget<3 gjorde seg ferdig og jeg gikk tre meter bort for å hente en ny øl. Om fem minutter skulle Robyn gå på scenen.

Jeg har ikke ord. Den dama der er tvers igjennom rå! Alle danset, alle sang, og at ei kjerring foran meg slapp den verste stinkbomba EVER gjorde ingen verdens ting, for Robyn var ei gudinne og alt var perfekt!

Terje Visnes / adressa.no
——-

Dag 2 – Lørdag.

En ny runde med alkoholkjøp måtte til før jeg igjen tok ferden mot Anns krypinn. Band of Skulls var noe jeg hadde gledet meg til siden artistslippet en gang i vår, men dem fikk jeg ikke med meg. Istedet ble jeg f u l l og danset meg halvt ihjel til Teddybears. Og hands down, folkens. Det var BEDRE enn Robyn. Jeg greier ikke å si mer. He. Re. Gud. Dum Dum Boys ble som noe fra MGP i forhold. Vi stod helt forrest, det regnet, alle danset, alle sang. Ingen stinkbomber denne gangen, men det hadde faen meg ikke gjort noe.

Ann-Kristin Glørstad / priv

Deretter vendte vi nesene våre mot Anns casa atter en gang for å hente alkohol, før vi satte kursen mot mitt casa, hvor det allerede lå en gjeng og rullet i rus. Det ble heftig, fuktig og veldig lite prektig. Det er kanskje ikke så lurt med høylytt rølp i blokk. No Más!

Det har vært en strålende helg og høydepunktene har vært mange. Men jeg må jo velge ett. Det må være at Rune Nilsson var sånn delvis konferansier, eller noe. Han lignet ihvertfall noe jævlig i min ruspåvirkede tilstand. Herregud, som jeg elsker den mannen.

Jeg får diaré av dette.

Nå sitter jeg på jobb, digger det faktisk. Å jobbe på dagtid er rett og slett vidunderlig, selv om vi har kontorer midt i en byggeplass. Tusen takk, Stordalen Men én ting er ikke så veldig fett! Vi skal få nye adganskort. Med bilder på. De skal taes i DAG. Dette er nesten verre enn å komme på skolen og få høre at en skal ta klassebilde… Jaja. Det blir sikkert rimelig lekkert! En svett og trøtt Maria er jo strengt tatt ikke noe nytt, men hallo.

I morgen skal jeg ENDELIG få se Postgirobygget live og på fredag blir det Åge, Robyn og John Olav Nilsen & Gjengen! Herregud!

Forresten så synes jeg de nye studentene kan holde seg unna bussen min. Jeg eier ikke balanse så det å stå helt foran i bussen, uten så mye som en flik å holde seg fast i er ikke kult. Gå hjem, bitches

Kanskje gidder jeg å fortelle om hvordan ferden gikk, om jeg i det hele tatt kommer meg helskinnet tilbake. Jeg tror nesten det bør bildedokumenteres. Nesten. Seriøst, komboen Maria+sykkel+Dragvoll er fatal. Nå skal jeg gå å vekke Tonjert, jeg er visst tjue minutter på overtid.

Det var alt, her er et bilde fra forrige helg!