Hørt det før? Suck my cock, det er ikke dét det handler om. Ikke for meg. Det er jo ikke noe nytt at spiseforstyrrelser utarter seg like individuelt som antall personer som sliter med det, men for meg så virker det som at for de utenforstående så er årsaken til sf ensformig. Det handler kun om å bli modell-tynn og dermed oppnå status som pen. Nei. Nei, nei, nei!
Jeg har ikke tenkt til å legge ut i det vide og det brede om hva jeg synes er fint eller om jeg synes jeg selv er pen og blæblæblæ. For vet dere hva? Det er revnende likegyldig.
Mye av grunnen til at jeg befant meg på den anorektiske siden av sf-skalaen har med damage control å gjøre. Å kompensere etter en ekstrem overspising var nødvendig for at ikke kiloene skulle feste seg. Og det fungerte jo. Så til de grader. Jeg hadde et visst mål da jeg begynte å gå ned i vekt. Nå veier jeg en god del mindre enn det, men jeg har ingen planer om å gå opp igjen. Målet jeg hadde er alt for nær alarmsonen til at jeg med min etegilde-risiko tør å henge der, så da er det best å holde seg noen kilometer (lol?) unna.
Det skal veldig lite til for at jeg legger på meg. Det skal veldig lite til for at jeg overspiser. Og hva skjer når man overspiser? Jo, man legger på seg. Den letteste måten å ikke falle i fellen til O var for meg å spise minimalt. Som jeg skrev så fungerte det, men på et tidspunkt så sa det stopp.
At jeg har fortsatt å gå ned i vekt etter dette, det skjønner ikke jeg, for jeg har ikke prøvd særlig hardt. Nesten tvert om. Men jeg klager da vitterlig ikke av den grunn.
—————————————
Så til saken:
Det har aldri handlet om å bli tynn. Det har aldri handlet om å bli pen. Det har handlet, og handler fremdeles, om å ikke bli feit igjen. Om å ikke bli 100+ igjen. Om å ikke få gruelig vondt i knærne av å gå lengre enn to minutter i strekk. Om å ikke tørre å løpe etter bussen, fordi man er redd for at bena skal svikte under en. Om ikke å få plass. Om å ikke være i risikogruppen for alskens fedmerelaterte sykdommer. Om å ikke dø av overvekt. Om å ikke la spiseforstyrrelsen vinne.
Selvsagt, jeg kunne godt ha tenkt meg å hatt kroppen til hun under her, jeg. Men er det på grunn av slike som henne at jeg velger å ikke spise godterier? Er det på grunn av “size zero” at jeg bruker hundre år i matbutikken for å ikke kjøpe feil mat? Er det modellkropp jeg streber etter? Føler jeg meg mindre verdt fordi jeg har høyere BMI og fettprosent enn henne?
Nei.
