Marialogy – Sarcastic shit, and then some!

Kraften

Og magnetene treffer hverandre så jævlig hardt, umiddelbar virkning. Ny rekord, syk effekt.

Du sverger på at du hørte dem, magnetene. Ja, allerede før de fikk kontakt, nesten før klinsjen til og med.

Du trekker og blir trukket og holder tilbake og alt er bare freaky og spennende og du krysser av på nyttårsforsettene og gliser og uffer på en og samme tid. Hyler ned i puta, klorer ut øynene, hyperventilerer, erindrer.

Og du vet jammen ikke hva dette er, og ihvertfall ikke hvor det bærer, bare at det er noe nytt. Det kjennes likevel en smule familiært og man rådfører med gamle dagbøker om at, joda, dette er history repeating på sitt beste. En lignende variant er blitt spilt før og du mener å huske at sist gang så vant du, selv om det tok deg et par år å mestre det.

Men denne gangen er du rustet. Det er du som lager reglene denne gangen. Du slentrer ut mot ringen, magnetene er kraftigere enn du husker, du setter inn tannbeskytteren. Let the games begin!

Jeg lever, men er fullstendig opptatt med sommer og sol og pils og pøls

A song that… Part 3

Is a guilty pleasure

Okei, musikkvideoen gjør om mulig sangen enda grellere. Men herregud, for noen minner den bringer Guilty pleasure indeed.

I give you Bumble Bees by Aqua!

No one would expect you to love

Det er mulig det er Håkon Moslet sin feil, hva vet jeg. Men jeg skrudde ikke av P3 når denne kom på i sin tid. Jeg kjøpte hele albumet (Volcano, 2002) i stedet. Jeg har det fremdeles og drar det frem innimellom, believe it or not! Til å være en del av en sjanger jeg generelt sett ikke kan fordra, er dette meget fengende. Hurra!

I give you Fuel for Hatred by Satyricon!

You love singing

Wow, denne er hard. Jeg elsker å synge – all day, every day. Å velge én er liksom ikke noe alternativ… Jeg velger tre! Jeg trenger strengt tatt ikke å si noe om dem, annet enn at jeg lever meg sykt mye inn i det når jeg synger dem. Litt for mye, vil noen si. Pytt pytt, litt teatralsk engasjement har da aldri skadet noen.

Beyoncés versjon av All I Could do Was Cry fra filmen Cadillac Records (2008)

Jennifer Hudsons versjon av And I am Telling You I’m Not Going fra filmen Dreamgirls (2006)

Resistansen av Kaizers Orchestra, her en liveopptreden fra Viva La Vega (2005)

Mat, mat, mat…

Også er det sommer da, og alle er hjemme. Man sosialiserer mer, drikker mer, spiser mer. Også får man blod på tann. Det er ikke akkurat enkelt å være en overspiser! Riktig nok har jeg forbedret meg så til de grader i år, men i de siste ukene har det gått over stokk og stein. Det har gått så langt at jeg faktisk sitter og planlegger. Når jeg kommer hjem skal jeg spise det og det og det og kanskje det der også, fordi det er så JÆVLA GODT, fordi jeg kan! Who’s gonna stop me?!

Så sitter jeg der da, etter åtte-ni dager og har lagt på meg tre kilo. Tre stygge kilo fordi jeg var svak, ikke én gang, men flere dager i strekk. En skulle kanskje tro at det er lettere å kontrollere det siden jeg er klar over at jeg har unaturlige spisevaner, men det er det ikke. Det er om mulig bare enda vanskeligere. Jeg sitter der og vet at dette går rett vest, og i stedet for å kaste maten i søpla, kaster jeg den inn i gapet og ned i en allerede overfylt mage. Nam nam!

Hadde jeg bare greid å fremprovosere oppkast så hadde det ikke vært noe problem, er en normal tankegang i mine overspisingsperioder. Men selvsagt hadde det vært et problem. Å utvikle bulimi er da virkelig ingen løsning på compulsive overeating, såpass skjønner jeg jo. Men da hadde jeg sluppet unna de tre stygge kiloene som legger seg rundt magen og setter slankingen flere måneder tilbake og alt hadde vært fryd og gammen. Jeg hadde fått trykt i meg all den herlige maten, uten synlige konsekvenser.

Jeg kjenner mønsteret så alt for godt. For å kompensere for vektøkningen vil de påfølgende ukene mine bestå av alt for lite mat og drømmer om en skinny fremtid. Så går jeg ned de tre kiloene, relativt raskt, fordi de stort sett består av mat i systemet som ikke har kommet ut enda fordi jeg spiste mer enn kroppen var vant til. Og det funker. Matkiloene forsvinner, ny mat kommer ikke inn. Mestringsfølelsen er intakt og livet som semianorektisk fungerer. Så blir jeg fornøyd og spiser normalt for en stund. Deretter spiser jeg meg opp igjen. Og faster igjen. Og så er det jul og påske og en ny sommer og herregud.

Akk. Noen gang skulle jeg ønske jeg var distré nok til å mene at dette bare var å være “glad i mat”.

Leiligheten

Dette er en fortsettelse på Atter Vår.

Sesongen starter i februar idet Zahl hopper av togvognens nederste trappetrinn og den skal vare til langt uti august ja kanskje hele september om været holder seg og dere låser dere inn i Leiligheten etter tjue tredve ja kanskje førti trappetrinn og Zahl tar hatten av for denne gang.

Mars er kald men Leiligheten er varm og dere er enda varmere ja så varme at naboene banker i gulv og tak og vegg med kosteskaftene sine ja for så hett kan det faktisk bli når Zahl er i Leiligheten men det er jo greit da for han hjelper meg jo med de tunge bæreposene ja også er det jo så hyggelig å se Henne smile igjen sier Fru Vestergaard men det er jo fint om det ikke varer til langt uti august ja hvertfall ikke hele september om været holder seg.

April er ikke like kald men Leiligheten er like varm og dere er enda varmere ja så varme at naboene må gå ut i gaten og butikken og parken ja for så hett kan det faktisk bli når Zahl er i Leiligheten men det er jo greit da for han hjelper meg jo med den forbaskede motoren ja også er det jo så hyggelig å høre Henne le igjen sier Herr Mogensen men det er jo fint om det ikke varer til langt uti august ja hvertfall ikke hele september om været holder seg.

Mai er varm men Leiligheten er varmere og dere er enda varmere enn dét igjen ja så varme at naboene drar til butikken og parken og kolonihaven ja for så hett kan det faktisk bli når Zahl er i Leiligheten og det attpåtil er mai men det er jo greit da for han hjelper oss jo med å skrape båten så den er klar til juni ja også er det jo så hyggelig å høre Henne synge igjen sier Herr og Fru Westh men det er jo fint om det ikke varer til langt uti august ja hvertfall ikke hele september om været holder seg.

Juni er varm men Leiligheten er kald og du er enda kaldere enn dét igjen og du er ikke engang i Leiligheten så mye som før for det sårer så inderlig mye og du er så kald i juniværet ja så kald at naboene banker på og ringer på og roper på ja for så kaldt kan det da faktisk ikke bli når Zahl er i Leiligheten ihvertfall ikke i juni men det er jo greit da for de har jo vært meget varme de siste månedene men det er jo så uhyggelig å høre Henne gråte om nettene ja da er jo nesten latteren bedre ja nei vi får håpe det ikke varer til langt uti august ja nei hvertfall ikke hele september om kulden holder seg.

A song that… Part 2

Det er agurktid på bloggen, dere. I can’t help it…

You know all the words to

En jævla anthem. Det går ikke an å ikke like denne, det går ikke an å ikke elske denne! Freddie var en gud. Nei, NEI! Han er en gud <3

I give you Don’t Stop Me Now by Queen!

You can dance to

Jeg hadde egentlig en policy om å kun velge sanger med musikkvideo (live, studio, whatever). Men dette er et unntak. He-re-gud. Låta er utrolig fet og Vanessa Ferlitos lapdance gjør nok flere enn Kurt Russel våt i trusa. Scenen er fra Quentin Tarantinos Death Proof. Se den.

I give you Down in Mexico by The Coasters

Describes you

Nå er jeg ingen stor fan av å beskrive meg selv, enda så mye selvinnsikt jeg liker å tro at jeg har. Men hvorfor ikke? Dette er meg:

She’s Got that Vibe by R. Kelly

(Hvem hadde trodd at selveste Kels drev med new jack swing back in the day? Lulz!)

A song that… Part 1

Makes you happy

Det er faktisk litt på kanten til urovekkende. Musikk gjør meg så glad, jeg kan ta helt av til hva det skal være (innenfor musikksnobberiets rimelige grenser, selvsagt).

På vei til Sverige (harrytur) her om dagen tok jeg fullstendig av til kommende låt. Det ble såpass mye at jeg trodde jeg hadde ADHD – og det har jeg nok!

Det rare er at jeg ikke er noen særlig stor fan av låten sånn ellers, men der og da kunne jeg ikke hørt noen annen låt; den fylte hele hodet og kroppen med så mye adrenalin en bare kan tenke seg! Jeg holdt ikke rytmen på 2 og 4, jeg kjørte på med 1, 2, 3 og 4. Skal det være så skal det være! Er ikke dét god nok begrunnelse for en låt som gjør en glad, så vet ikke jeg!

I give you Heatwave by Martha and The Vandellas!

Makes you sad

Herregud. Hør på teksten, da! Hvem har ikke vært der en eller annen gang oppigjennom tidene? I know I have.

I give you Dancing on My Own by Robyn!

Reminds you of someone

Hvem låten minner meg om er ikke så farlig, annet enn at den gjør nettopp dét. Se videoen, se stilen. Kjenn nostalgien bre over deg.

I give you ‘03 Bonnie & Clyde by Jay-Z & Beyoncé!

¡La Furia Roja!

¡Siempre en mi corazón! Til og med Puyol ble hot i går.

Nå er det bare to år igjen til EM – takk og lov for det!

Obduksjonsrapporten

Sviende langfinger samt ringfinger på venstre hånd. Bitemerker på halsen. Stiv nakke. Stive skuldre. Stive brystmuskler. Stive gluteus maximus. Utallige blåmerker på leggene. Gnagsår på stortærne. Blødene sår på venstre kne. Smerter i hele høyre arm. And the list goes on…

En skulle kanskje tro at jenta har deltatt i triatlon og fotball-vm samtidig. Hun har bare svingt sin tequilafylte kropp i dansen med en swingdansende roomie, som er litt for god for jentas ve og vel (obviously). Også var det litt for mye trapper der vi var.

Som om ikke de fysiske plagene var nok, fikk jenta utviklet noen rather ugly jheri curls i løpet av natten.

Verdt det.

—–

Dagen derpå:

Jenta har sovet tre timer i en meget komfortabel seng. Hun oppdager til sin store fortvilelse at det fremdeles regner, og forbanner jheri curlsene. Hun finner frem verdens sykeste t-skjorte og beveger seg ut på verandaen akkurat idet regnet gir seg. At det står “Didrik’s Angels” på ryggen hennes, i neonrosa, er ikke noe hun tenker videre over før hun merker at det går folk forbi. Normalt sett er det nå hun ville løpt inn og gjemt seg i skam, men ikke denne gangen. Jenta er fremdeles full, hun. Hun humrer i det minste meget, meget mye og lenge av gangen, it gotta count for something.

Jenta vekker roomien og de humrer og spiser og teller blåmerker.

Mærriælådji, glad og fornøyd, tross jheri curls!

Søvnløs

Jeg sover ikke om nettene. Ikke fordi jeg ikke får sove, langt der i fra, jeg sover masse jeg. På dagtid. Jeg sovner etter at gravemaskinen starter dagen sin utenfor vinduet mitt. Jeg sovner til larmen av en ropende polakk med pressluftbor. Jeg sover meg uvitende gjennom viktige og mindre viktige smser og tapte telefonsamtaler. Jeg sover meg gjennom sol og sommer, jeg sover og sover og sover. Det er gått en uke siden jeg hadde nattevakt. Enda er jeg fucked.

Så våkner jeg da, rundt halv fem på ettermiddagen. Jeg skimter gjennom gardinet at solen er mer enn villig, så jeg får på meg et par daisy dukes og en bikinitopp type regnbue, bytter ut daisy duke’en med en mer passende (dog utilgivelig lite matchende) hotpants, jeg er jo tross alt ikke en California Gurl heller. Jeg legger meg på balkongen i ettermiddagssolen som er 45 grader varm og koser med en ekstra lang ledning mellom iPoden og høyttalerne. Takten til Kaizers blir trampet, flesket ristes til gamle sommerslagere, stemmen skrangler halvhøyt til oldschool Ms Keys. Jeg svetter ut en blanding av biff og kokosolje og føler meg meget deilig der jeg ligger i all min prakt. Jeg stikker nesen inn i One Day av David Nicholls og føler meg gammel, ung, travel, klar for livet. Svett.

Skyene kommer så alt for fort; jeg går inn. Solen kommer tilbake; jeg går ut. Det blåser. Jeg pakker vekk One Day og kokosoljen og henter inn Per Spellmann fra varmen og plasserer ham sammen med Sookie der han hører hjemme.* Jeg rydder vekk hodeputen og strandliggeunderlagsaken og er ikke det spor mer våken enn da klokken var halv fem. Nå er klokken nærmere åtte og det er på høy tid med frokostmiddag. Ferdigmarinert kyllingfilét, squash, paprika. Smack it in the oven. Panna. Samma. Jeg sitter på skinnsofa med kokosoljete lår, trykker på fjernkontrollen. Nothing on. Skrur på iPoden igjen. Synger til en ukjent ikke-perle av Sofian, tenker på 2004.

Jeg åpner kjøleskapet, hilser på Deinhard. 3 desiliter og jeg fniser, maser på roomien. Kom hjem, jeg kjeder meg. Hun kommer ikke. Jeg maser litt til, vil ha Pringles. “Æ vil ha et hav av sjokolade, og i det havet ska æ seil på en pringles-båt mens det hoppe hval-sjokolada forbi!” Jeg får ikke noen av delene. Nei vel. Jeg trykker i meg en minipizza til ti kroner fra Ica Maxi. Helt grei, kjøper den dog ikke igjen. Jeg hopper i dusjen, kokosoljen har tatt overtaket. Jeg synger Ms Keys igjen og tar “Hello, can I speak to, to Michael? Oh hey, how you doin’?” på rams. My cellphone’s breakin up, hold up. And it feels like ooh. Oljen forsvinner, jeg kammer ut floker, det gjør vondt og jeg får mammahår. Stort og fluffy og veldig norsk. Liker ikke. Jeg planlegger neste dags shenanigans med medsammensvorne shenaniganere. Leser litt i One Day. Em and Dex, Dex and Em. The Bollocks. Bevitner det nyeste av Bryan/Africanoboi, koser meg. Ser Eclipse-traileren, blir fryktelig uvel og tenker på Eric. Alt blir bra igjen.

Jeg er sulten. Igjen. Til lyden av introsangen til Sexy finner jeg ut at ett enkelt pitabrød har en hel haug med kalorier og sluker derfor to stykk med diverse innhold, blant annet extra virgin olivenolje. Jamie ville vært stolt. Jeg tenker at jeg kunne blitt veggis om jeg fikk spise rødløk, mais og isberg i pita hver eneste dag. Jeg finner ut at ingen kan stoppe meg fra å gjøre nettopp dét. Ellers har Dan hatt hjerteinfarkt og Luke har barbert hodet. Jeg forsvinner fra episoden, husker innholdet så alt for godt. Jeg savner Gilmore Girls og skjønner ikke hvorfor roomien ikke har Gilmore Girls istedet? No cell phones in the diner! Spotify tunes atter inn. Jeg mimrer til Spice Girls, finner frem Backstreet Boys og *Nsync. Jeg husker dansen til “Bye Bye Bye”, smiler. Himler med øynene.

Jeg skriver en bloggpost, ser at klokken er blitt ti over seks. Utenfor vinduet er det skyfri himmel og dermed store tanningmuligheter i de kommende 12 timene. Jeg burde sove, så jeg kan bli svart. Jeg legger til Sean Paul i spillekøen. Dutty yeah.

*Per Spellmann er en Dracanea Marginata fra IKEA (2007), Sookie er en sukkulent fra… gaveland (2010).

Nå er klokken forresten blitt halv syv. Det er kanskje på tide å trykke på “Publish”.

Jeg publiserer, leser over, pirker på småting. Klokken er null seks femtitre. Om en time og ti minutter kommer gravemaskinen beltende bortover. Inna di club dem want flex wit us…